Tusen takk, Erik for ditt svar på mitt spørsmål om hva du anser som grunnlaget for kristen enhet.[1] Samt må jeg innrømme at du skriver meget bra. Din oppriktighet er overbevisende, på samme måte som din omsorg for mennesker.
Jeg må innrømme at jeg ble beveget mot en dypere lengsel etter enhet, etter å ha lest ditt svar. Innholdet i din tekst, uten den aktuelle kontekst med «Pastor og prest», kan jeg stille meg bak. Dette var vakkert om enhet.
Men det kunne vært virkelig vakkert om du våget å være tydelig på sannhet. Det sanne, vakre og gode er en uadskillelig helhet.
Bredde innenfor begrensinger
Du svarer på hva du ser som grunnlaget for enhet: «Troen på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus – og viljen til å følge ham». Imidlertid finter du elegant unna nerven i mitt spørsmål, nettopp om det finnes en grense for denne enheten.
Du relativiserer ulikhetene fra det kirken alltid har definert som «synd», til å omhandle bare ulike «syn».
Derfor virker det ikke å være problematisk for deg å ha bidragsytere som forfekter lære som går på akkord med kristen tradisjon. Ei heller selv å foreslå ny praksis i møte med hvordan kirken skal anerkjenne likekjønnet samliv, som dere gjorde ved dokumentet «Leve sammen».[2]
Jeg forstår at vi ikke deler samme affeksjon for Lausannebevegelsen, imidlertid målbærer de den klassisk kristne forståelsen av enhet i Cape Town erklæringen, når de påpeker at denne enheten alltid vil bestå av «bredde innenfor begrensinger».[3]
Du henviser til Johannes 17 hvor Jesus sier vi skal elske hverandre, for så å spørre: «for å gjøre det må vi vel møtes?»
Jesus lærer oss at vi er kalt til å elske alle, men vi er ikke kalt til å ha kristent fellesskap med dem som stiller seg utenfor den klassisk kristne troen.
Jeg har ingen glede av å prøve «å ta noen», ei heller ønsker jeg å være en «kulturkriger». For min del handler dette om evangeliet – og vårt kall til å stå fast på det!
Som vestlendinger kan vi utvilsomt være kulturelt konservative. Jeg fikk for eksempel sjokk når jeg studerte teologi i Oslo og ble kjent med en pastor som snuste. Imidlertid handler ikke kampen for evangeliet om sarte vestlendingers konservative nostalgi, men å bevare «den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige.»[4]
Et annet evangelium
Som du påpekte møttes dere «i kjærlighet til hverandres ulikhet og med en felles lengsel etter å følge Jesus». Men hvis vi fører inn lære som bryter med apostlenes overgitte tro – da snakker vi jo etter hvert om en annen Jesus!
På samme vis som du understreket at seminarets «åndelige vannhull» var «bare Kristus». Men hvis vi erstatter Jesu gitte ord, med våre egne tidstilpassende meninger – da har vi jo gravd våre egne sprukne brønner! Vi velger selv om vi vil følge Jesus – men vi velger ikke selv hva det betyr å følge Jesus.
Profeten Jesajas skildring av datidens åndelige lederskap, har dessverre treffende paralleller til vår egen teologiske situasjon: «Ve dem som kaller ondt for godt, eller godt for ondt, som setter mørke i stedet for lys, eller lys i stedet for mørke, som gjør bittert til søtt eller søtt til bittert.»[5]
For når en finner sammen i «kristen enhet» med mennesker som velsigner et samliv Skriften avviser, så faller vi under Jesajas beskrivelse.
På samme måte når en avskriver livets to utganger, med en universalisme fremmed for klassisk kristen lære. Dette vil igjen påvirke vår definisjon av hva som er synd, nødvendigheten for omvendelse, nåde og etterfølgelse.
Hvis Bibelen kaller noe for synd, som har konsekvenser for evigheten i morgen, må det selvsagt ha konsekvenser for kirkens enhet i dag. Hvis vi dermed selv forfekter eller bifaller som et legitimt syn, noe Bibelen kaller synd – forkynner vi uunngåelig et annet evangelium og basisen for kristen enhet er brutt.
Veilede, villede og vakling
Kristne pastorer og prester er forpliktet av både Skriften og ordinasjonsløfter til å veilede flokken i tråd med Guds hellige ord. Dessverre har noen latt tidsånden og ikke Helligånden være tolkningsnøkkelen for Bibelens tekst, og slik villeder sine menigheter.
Min opplevelse av ditt svar i møte med «Pastor og prest», «Leve sammen» og summen av din stemme i spaltene de siste årene, er at du framstår vaklende.
På den ene siden vil du framstå klassisk evangelikal, mens i andre tilfeller virker du teologisk liberal. Du syntes å ville «ri to hester» på samme tid, og i mange tilfeller søke en «mellomposisjon». Et begrep som ble aktualisert gjennom Terje Hegertuns famøse bok Det trofaste samliv.
Livet består av mange nyanser. Mellomposisjoner er ofte den vise veien. Det finnes imidlertid kristne sannheter som er eksklusive og utelukker slike mellomløsninger.
Som Paulus sier til korinterne: «For hva har rettferd med urett å gjøre? Eller hva fellesskap er det mellom lys og mørke?» I møte med disse primære sannhetene, vil alltid en mellomposisjon være en motposisjon. Nettopp siden sannhet og synd aldri kan bli en syntese.
Uheldigvis virker mange av dine utsagn de siste årene å kvalifisere sterkt til frikirkenorges fremste tåkefyrste-uttalelser.
En gåte
For meg har det også vært en gåte at lederskapet i Misjonskirken Norge ikke har vært tydeligere i møte med disse utspill og slik gitt trygghet til menighetene. Måtte våre konfesjonsledere korsfeste sin indre politiker og huske at de var kalt til å være pastorer!
Jeg har intet ønske om evig utveksling i avisspaltene. Men det som hadde gledet meg og mange andre, hadde vært om du ville ha bekreftet at du står fast på klassisk kristen lære.
Slik at du endelig tar steget bort fra din vegring for tydelighet, og dermed faktisk kunne veilede mennesker i tråd med den sannhet som setter virkelig fri!
(Publisert i Dagen)
[1] https://www.dagen.no/meninger/for-a-elske-hverandre-bor-vi-vel-motes/1440844
[2] https://www.vl.no/meninger/her-er-oslo-misjonskirke-betlehems-anbefaling-om-homofilt-samliv/951173?utm_source=chatgpt.com&signedInSuccess=true
[3] https://lausanne.org/statement/ctcommitment?gad_source=1&gad_campaignid=20430863512&gbraid=0AAAAADgrln0Gq640V5KabBLiC-DCIJJGA&gclid=Cj0KCQjwjJrCBhCXARIsAI5x66XbCCb60uifGu2cgTxpGnkB3Onv4OzdHSFBmPKDpHZzQrnzM_HMRccaAgVMEALw_wcB#a-confession-of-faith-and-a-call-to-action
[4] Jud 3
[5] Jes 5,20
