De siste dagers hendelser har rystet meg dypt. Det ondskapsfulle og feige drapet på den 31 år gamle evangelist, apologet og politiske strateg, Charlie Kirk. Tilbake står en kone uten sin ektemann, og to små barn skal vokse opp uten sin far.
I etterkant har følelsene beveget seg i skjæringspunktet mellom sorg og sinne. I flere år hadde hans frimodighet vært en inspirasjon, men hans bortgang skulle gripe meg langt mer enn jeg hadde trodd.
Dette som virker å være tilfellet for utallige andre. Bare fra min egen erfaring har flere familiefedre vitnet om søvnløse netter, oppløst i tårer – og en ung mann skrev til meg i går: «Jeg har felt flere tårer de siste par dagene enn resten av mitt liv.»
Erkjennelse
Eksemplene er mange flere både fra eget liv og på sosiale medier. Dette har truffet mange og på samme tid langt nærmere enn vi hadde trodd.
Jeg har stilt meg spørsmålet i møte med denne tragedien: hva er en kristen respons?
Den første overskriften er: erkjennelse. En erkjennelse over vår demokratiske helsetilstand i Vesten, men særlig i Norge. For mange av de store norske mediers umiddelbare tilbøyelighet til å karikere, for nesten subtilt å legitimere en økt forståelse for at noe slikt kunne inntreffe, har vært nedslående.
Under et døgn etter hans død, ble fokus hans meninger og ikke hans menneskelighet. Det burde enhver demokratielskende person holde seg for god til.
– Jeg blir rystet
I havet av norsk presses karakterdrap og løsrevede sitater, evner landets store «mediamor» NRK, å la en ekspert beskrive Charlie Kirk innenfor et spekter som strakk seg fra norsk lav- og frikirkelighet til Anders Behring Breivik. Selv om hun senere presisert at disse skulle forstås som ytterpunkter – og ikke som det samme – ble det i programmet stående igjen som en sammenblanding.
Den ene er fengslet for massedrap. Den andre er nettopp drept, uten å ha tatt et eneste liv. En kan bare undres over hva en slik uimotsagt beskrivelse på rikskrinkasteren, får de flere hundretusen kristne i Norge til å tenke.
En burde kunne forvente mer av en kanal som får nærmere 8 milliarder til å drive «folkeopplysning». Jeg blir rystet!
Som kristen stod Kirk for klassisk kristen lære. Han hadde politiske overbevisninger som er fremmed for mange nordmenn, og få vil nok stille seg bak alle hans meninger. Imidlertid kan ikke en avdød person måtte bestå en meningssensur for at helhjertet sympati og fordømmelse skal få sin plass.
I møte med store deler av nyhetsdekningen virker det nesten å være tilfellet. Drap er alltid feil. Skal alltid fordømmes uten et formildende «men …».
I et stadig mer polariserende samfunn trenger vi å finne tilbake til Vestens klassiske demokratiske verdier som tros-, menings og ytringsfrihet. Igjen burde vi repetert ordene vi lærte på barneskolen, inspirert av den franske Voltair:
«Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil til døden forsvare din rett til å si det.»
En pilar i det vestlige prosjekt
Kirk oppsøkte meningsmotstandere på deres hjemmebane og inviterte til samtale. Han lot meninger slåss mot hverandre, slik at mennesker ikke skulle gjøre det. Dette er en pillar i det vestlige prosjekt. Mister vi praktiseringen av dette demokratiske prinsipp, beveger vi oss mot et døende demokrati, hvor totalitær meningstvang blir normen – og vi ligner på stater vi ikke ønsker å bli assosiert med. Følelsen av å være fremmed i eget land er tiltagende.
Den engelske forfatteren G.K. Chesterton beskrev med dystopisk presisjon trekk ved vårt politisk korrekte samfunn: «Vi vil snart være i en verden der en person kan bli ropt ned for å si at to pluss to er fire, der grupper vil bli rasende mot enhver som sier at kuer har horn, der folk vil forfølge de som kaller en trekant en figur med tre sider, og henge en mann for å ha gjort mengden gal med nyheten om at gresset er grønt.»
Den andre overskriften er: bestemmelse. En bestemmelse om at vår respons skal være en kristen respons.
Uansett hvor dystre omgivelsene skulle være.
Det mest grunnleggende for en slik respons er at det kristne mennesket alltid er kalt til å ligne på Kristus. Han var den ultimate inkarnasjonen av Bergprekenen. Hvor han kaller alle disipler til enhver tid til å: «Elske deres fiender, velsigne de som forbanner dere, gjøre godt mot de som hater dere, og be for de som ondskapsfullt forfølger dere.»[1]
Både troende og ikke-troende vekkes
Når ulike ideologier og filosofier preges av «maktkjærlighet», vil vi alltid holde fast ved «kjærlighetens makt». Som kristne er vi av en annen ånd. Et annet rike. En annen Herre!
Dette kan stride så smertelig mot vår syndige natur og vår instinktive reaksjon. Og vel kan det virke å tape ulike slag i dag, men det vil vinne hele samfunn i morgen. Her er oldkirken – men ikke minst Jesus – vårt fremste eksempel!
De siste dagers hendelser virker å vise at en linje har blitt krysset. En oppvåkning finner sted. Et vendepunkt gjør seg gjeldende. De siste dagene har flere kristne jeg har møtt, sagt langs linjene: «Jeg kan ikke være stille lenger. Jeg må våge å stå for det jeg faktisk tror på!» Jeg mottok til og med en melding fra en person fra en ikke-kristen bakgrunn som hadde bestilt sin første Bibel i kjølvannet av drapet på Kirk.
Postene er mange på sosiale medier av mennesker som begynner å søke til kirken og troen.
Både troende og ikke-troende vekkes.
Kristne i Vesten og i Norge – da særlig de unge – forstår at vår tro og våre verdier, ikke lenger kan være gjemt på våre bedehuset og kirker.
Dette med tanke på demokratiets helse, men mest av alt for evangeliets skyld.
En linje har blitt krysset
Troen kan ikke lenger bare være privat og personlig, men må bli proklamert i våre nabolag, arbeidsplasser, skoler, kommunestyrer, avisspaltene og over alt hvor vi ferdes. Dette siden de kristne verdiene skaper de beste samfunn.
Nettopp noe Vesten selv er et bevis på, men som vår sekulære samtid virker å lide hukommelsestap av. Den fremste grunnen til at vi trenger økt frimodighet er siden evangeliet er den eneste medisinen for menneskehjerte – som leder til et bedre liv i dag og et evig i morgen!
Charlie Kirk var en konservativ politisk strateg, men først og fremst var han en kristen evangelist og apologet. I møte med hans frimodige tro på Kristus, sømmer det seg å sitere ordene fra Hebreerbrevet:
«Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd!»[2]
Den siste setningen treffer med profetisk kraft!
En linje har blitt krysset. En oppvåkning finner sted. Vendepunktet er her. Det er tid for tydelig tro!
(Publisert i Vårt land)
[1] Matt 5,44
[2] Hebr 13,7
