Hei, Siri!
Jeg er veldig takknemlig for deg og din tjeneste i vårt land. Du er utvilsomt en av de dyktigste forkynnerne i vår tid, som har løftet Jesus fram på vakkert vis. Personlig har jeg bare hatt fine treffpunkt med deg gjennom årene – og tillater meg derfor med større frimodighet å skrive denne teksten.
I den siste tiden har jeg møtt på flere pastorer og medlemmer i ulike Misjonskirker i Norge, som oppriktig er bekymret innfor generalforsamlingen i slutten av mai. Nettopp på grunn av spørsmålet rundt kriterier og praksis for medlemsopptakelse.
Ettersom mange lurer på hva dette vil bety for den lokale kirke de er glade i og for kirkesamfunnet som helhet – tenkte jeg at en offentlig samtale kunne hjulpet flest mulig. Samt som en evangelisk leder selv, bryr jeg meg oppriktig om at Misjonskirken Norge forblir tydelig forankret i bibelsk teologi og praksis.
Hva det handler om
Den forestående GF handler ikke om samlivsteologi, ettersom en i 2023 vedtok å fastholde den klassiske forståelsen. På GF i 2024 tok en til orde for å arbeide med ordninger rundt medlemskap, da særlig med tanke på samlivsspørsmålet. Det har ledet til årets sak om endringer av MKNs lover og anbefalte menighetsvedtekter. Dette er saker som krever 2/3 flertall.
De foreslåtte endringene er ikke store og representerer ikke et brudd med MKNs tradisjonelle teologi. Imidlertid legges det ved et veiledningsdokument: «forklaring til Misjonskirken Norges anbefalte vedtekter». Denne skal tas til orientering, og hvis det skal stemmes over er det bare simpelt flertall som kreves.
Utfordringen som flere av mine venner påpeker, er at denne forklaringen går lenger enn lovene, ved å innføre tolkninger, prinsipper og forslag til praksiser, som ikke kan utleses fra lovteksten.
Dette reiser en rekke spørsmål:
Hvorfor vil ikke MKN definere hva som utelukker medlemskap?
I veiledningsdokumentet formulerer dere: «MKN ikke identifiserer konkrete typer eller kategorier av livsførsel som utelukker medlemskap». På samme tid understreker dere flere ganger – noe som virkelig er bra – at ved medlemssøking må «Bibelen som eneste rettesnor for tro, liv og lære» og «søkerens livsførsel» ligge til grunn for vurdering.
Foruten uviljen til å definere bestemte kategorier – som de fleste vil forstå som likekjønnet samliv, ettersom det er bakteppet for de siste års prosesser – skal vurderingen av medlemskap gjøres på bakgrunn av «pastoralt skjønn». Imidlertid har et slikt skjønn alltid handlet om en tydelig avklart norm som en gjøre særegne tilpasninger til, mens nå vil ikke hovedstyre tydeliggjøre denne normen.
Dette gjør forventingene uklare for søkere, ettersom de kan bli behandlet ulikt fra menighet til menighet og fra pastor til pastor. Dette gjør skillet mellom sjelesorg og medlemskap utydelig, og verst gir det ingen ryggdekning til lokalpastorers avgjørelser når det til siste er deres pastorale skjønnsom skal avgjøre.
Hvorfor går forklaringen lenger?
Både forslag til lovtekst og menighetsvedtekter representerer ikke noe radikalt nytt. Spørsmålet blir derfor hvorfor veiledningsdokumentet går lenger og tilfører nye element som ikke har hjemmel i MKNs vedtekter.
Dette oppleves av mange som en potensiell «trojansk hest», hvor den formelle teologien står fast, men en veileder som ikke stemmes over blir normerende i praksis grunnet pastoralt skjønn og udefinerte kategorier.
Om en liker det eller ikke, vil praksis alltid påvirke mer enn hva som prekes. Det kirken uformelt aksepterer vil påvirke mer enn hva den formelt anbefaler. Ordninger er teologi i praksis.
En undres om dette er gjort bevisst som et kompromiss mellom liberale og konservative, eller om det er et ønske om liberalisering, eller om det rett fram er dårlig håndverk.
Vil dere åpne for splittelse?
Medlemskap i MK er annerledes enn i andre konfesjoner som er mer presbyteriansk, episkopal eller et sted imellom, nettopp siden dere er kongregasjonalistiske. Som betyr at lokalmenighetene er selvstyrt av medlemmene.
Hvis da pastorer og menigheter ut ifra sitt skjønn, godtar medlemmer som gjennom liv og lære bryter med klassisk kristen lære, vil dette naturligvis innebære at de også får stemmerett og kan velges til ledere.
En trenger ikke være særlig fantasifull for å kunne se for seg scenarier hvor noe slikt vil skje, tatt i betraktning uttalte krefter i MKN som ønsker en større liberalisering. Dette vil i så fall være å invitere til splittelse internt i menigheter – mellom medlemmer og mellom ledere – men også mellom ulike menigheter og i kirkesamfunnet som helhet.
Slike uformelle åpninger for liberalteologi gjennom tillat praksis i stedet for endringer i teologi, er ikke ukjent fra de siste tiårs «konfesjonskriger». Alle såkalte «mellomposisjoner» er bare «mellomstopp» til kaos og tragedie.
På samme tid tar veiledningsdokumentet til orde for at med økt ansvar stilles det strengere krav til livsførsel. Dette er selvsagt naturlig, men er på samme tid ikke eksplisitt forankret i lovteksten eller de anbefalte vedtektene. En slik veiledning svekker felles kriterier for medlemskap, og kan stå i fare for å liberalisere den vanlige medlemskategorien ettersom de strengeste krav er til pastorer og medarbeidere.
Hvor er din tydelighet?
Jeg er vel vitende at de ulike dokumentene representerer et helt styre, ikke bare deg som generalsekretær. På samme tid er det lederens ansvar å målbære hovedstyrets ståsted, derfor rettes spørsmålene til deg.
For som nevnt har du en nydelig tydelighet på det sentrale evangeliet – noe hele landet kunne oppleve i påsken på NRK. Imidlertid som en god hyrde, leder en ikke bare fårene til grønne enger, men iblant må en også stille seg i gapet når sauene trues. Omsorgen for flokken vises da både i det en anviser og i det en avviser.
Her har jeg – og mange i Misjonskirken – savnet den samme friske frimodighet du eier som forkynner, men som nå sårt er trengt som leder.
Min bønn for deg og hovedstyret, ville være at dere hever stemmen og samler kirken – med hjerte for de som enda ikke tror og neste generasjon!
(Publisert i Dagen)
