Jeg skal være den første til å innrømme at jeg elsker teologi, modeller, analyser og andre abstrakte konsept forbundet med tro og menighetsliv. Det å lese avsnitt i Bibelen som jeg allerede både lever og tror i min rettroenhet, gir en god følelse.
Imidlertid er det langt mindre behagelig når bibelteksten tråkker fryktløst inn i min komfortsone og utfordrer mitt kristenliv. De siste tre-fire årene har det særlig vært ett slikt avsnitt i Skriften. Det har både vekker facinasjon og frykt. Jeg tenker på det femte kapittelet i Første Timoteusbrev.
Eget hus
Her gir Paulus instruksjoner for ulike grupper i menigheten og vier særlig plass til enkene. Så skriver han: «Men dersom en enke har barn eller barnebarn, så må disse først lære å vise gudsfrykt i familien og å gjøre gjengjeld mot sine foreldre. For det er godt og til behag for Gud.»[1]
Jeg kjenner allerede at hans ord utfordrer, men som om det ikke var nok skrur han enda mer til noen vers senere: «Men den som ikke tar seg av sine egne, og særlig dem som er i hans eget hus, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.»[2] Nå begynner det virkelig å bli ubehagelig.
Gi tilbake
Paulus gir to begrunnelser for sin befaling. Den første er gjengjeld: på samme måte som våre foreldre tok seg av oss i barne og ungdomsår, forventes vi å gi tilbake – nå er barna de sterke og foreldrene de sårbare.
Den andre begrunnelsen er gudsfrykt: den praktiske omsorgen for sine aldrende foreldre er til behag for Gud. Faktisk understreker han at vår tro «først» vises på hjemmebane.
Denne sannheten berørte meg allerede i begynnelsen av tjueårene, da jeg leste om en av de store engelske kristenlederne på 1900-tallet. På høyden av sin tjeneste tok han en pause i to år. Hvorfor? For å flytte hjem til sin syke mor, for å pleie henne ved livets avslutning.
Eldreomsorgens pionér
Jeg kan høre rasjonaliseringen av disse vers i mitt eget indre: «Konteksten var annerledes. Ingen velferdssystem. Dette gjelder ikke oss i dag». Det er et historisk faktum at kirken var den store pioneren innenfor sykepleie og eldreomsorg i vårt vestlige samfunn. Imidlertid har staten overtatt de store omsorgsbyrdene. Vi slipper å streve selv med våre eldre, men betaler oss ut ved skatten – og sitter i så fall bare igjen med den dårlige samvittigheten.
Jeg har den største respekt for de utallige omsorgsarbeidere i vårt land. Samt de mange barn som på tappert vis søker å støtte syke og svake foreldre i livets høst. På samme tid kommer jeg ikke unna at det virker som mitt tilbøyelige tankesett og vårt samfunns praksis vektlegger mer kapital og karriere, enn den kjærlighet Guds ord sier vi skal vise våre eldre. Her frykter jeg mange av oss kristne er like sekularisert som naboen.
Alltid en vei
Hva er løsningen da? Jeg tror ikke «one size fits all» og ting må kontekstualiseres i den enkelte familie. Men jeg tror en moderne disippel også her må omvende seg tilbake til Guds omsorgsfulle ordning. Kan det se ut som å arbeide redusert for å ta seg av sine gamle foreldre? Flytte tilbake til bygda for å se til en aldrende mor og far? Eller allerede tidlig i voksenlivet å kjøpe generasjonsbolig sammen med foreldre? Mulighetene er mange. Kjærligheten finner alltid en vei.
Vi vet vi står ovenfor en historisk eldrebølge, og mengder med ensomme og fryktsomme gamle som er redd for å bli forlatt. I møte med dette tror jeg få ting kunne vitnet klarere om håpet i evangeliet – enn om det ble sagt om de kristne i Norge: «Se hvor de elsker sine eldre!»
(Publisert i Dagen)
[1] 1 Tim 5,4
[2] 1 Tim 5,8
