Virkelighetens tragedie
Det var i markedsføringsfaget på videregående jeg første gang ble introdusert for det såkalte «Pareto-prinsippet». Lite visste jeg da at dette skulle bli en av mine største utfordringer i arbeidslivet.
Opphavet til prinsippet var den italienske sosiologen og økonomen, Vilfredo Pareto, som i 1906 påpekte at 20 % av Italias befolkning eide 80 % av verdiene i landet. Denne 80/20-regelen viste seg å treffe på mange områder: 80 % av konsekvensene innenfor et område skyldes 20 % av årsakene.
Tanken slo meg tidlig: «Gjør dette seg gjeldende i menighetsliv også?» Hvis det var tilfellet, ville det i så fall være en tragedie.
Det ville da bety at 20 % av de menighetsaktive ville stå for 80 % av det frivillige arbeidet i lokalkirken. Samt at 20 % av giverne ville stå for 80 % av givertjenesten.
Etter å ha arbeidet i menighetsliv i 15 år og reist landet på kryss og tvers som predikant – så virker Pareto å være mer enn en sosioøkonom, men også en profet. For med smertefull presisjon avslører han virkelighetens tragedie i store deler av frikirkeligheten.
Det første som ryker
For historiene er verken sjelden eller unik. For som mine pastorkollegaer til stadigheter deler ved oppstarten av et nytt semester, at meldingene tikker inn: «Jeg kan dessverre ikke bidra i kirken dette semesteret, på grunn av …». Eller når teamleder spør om noen kan hjelpe i barnekirken annenhver måned: «Jeg opplever dessverre at helhetsbildet er for fullt. Men vi setter virkelig pris på arbeidet dere gjør for barna våre!»
Men hvorfor må det være slik at det frivillige engasjementet i kirken er det som alltid skal ryke først? Ja, for hvordan kan det ha seg at vi rekker fire treninger i uken, pleie ymse hobbyer, renovere huset med siste estetikk, men akkurat kirken blir for krevende?
En annen livsvisjon
De første ordene Jesus ropte ut i Markusevangeliet var «metanoia» – Guds rike var nær og folk måtte få «et nytt sinn» (Mark 1,15).
For sympatien fra meg som pastor er reell for dagens mennesker. Samfunnets ideal om hvordan «det gode liv skal være»: forventingene til arbeid, hus, oppdragelse, realisering og alt annet er virkelig krevende! Skal da det moderne mennesket også være kristen på toppen av alt det andre, vil det naturligvis være en knusende byrde for de fleste. Mange lever svært tapre liv innenfor dette rammeverket.
Imidlertid lyder Jesu kall fremdeles. Som kristne kalles vi til å tenke annerledes enn samtidens visjon for det gode liv. For Jesu livsvisjon for oss har alltid vært «å søke først Guds rike», deretter kommer «alt det andre i tillegg» (Matt 6,33).
La det også presiseres at «Guds rike» er langt mer enn den lokale kirke – men også den engasjerte fotballtrener, samvittighetsfulle arbeidstager, den selvoppofrende hjemmeværende mor og alle sfærene Gud måtte plassere oss i. På samme tid er kirken et «hushold» sier Skriften, og i et hjem bidrar alle i noe grad selv om ens hovedvirke er utenfor husets fire vegger for de fleste.
En logisk brist
For det framstår som en logisk brist for meg, at en på den ene siden vil ha en sunn og sterk lokalkirke, men ikke ønsker å bidra med fast givertjeneste. De mange ønsker også høy kvalitet på kirkens virkegrener, men kan ikke avse tid og krefter for å realisere det.
Eller det vondeste en ofte observerer, en «fritidsaktivitets-mentalitet» til kirkeliv: «Vi kommer når det passer.» Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at hvis foreldre finner menighet uviktig, finner ofte barna Jesus unødvendig!
Livets regnskap
Forskningen viser tydelig at dugnaden dør i Norge. Det som tidligere var frivillig arbeid, blir nå betalt arbeid. Vi er med andre ord stadig mer «oss selv nok».
Faktum er at vi alle taper med denne holdningen. Fellesskapet blir selvsagt mer blodfattig, men også våre egne liv blir gjerne rikere materielt, men langt fattigere i mening.
På sine gamle dag når livets regnskap gjøres opp, vil de færreste finne sin glede i livsnytelsen en unte seg selv, men heller hvordan en fikk bety en forskjell for andre – og enda bedre – at det en begynte kan fortsette å velsigne selv etter sin bortgang.
Evangeliet engasjerer mer
Samfunnet lider når selvet blir satt først. Imidlertid burde vi kristne ha enda dypere motivasjon. For den store evangeliefortellingen er at Jesus gav avkall på himmelens herlighet, for å frelse oss. Evangeliet engasjerer mer enn alt og dreper egoet mer enn noe annet.
Som Paulus minnet de første kristne, men også påminner oss i dag:
«Husk Herren Jesu Ord, at Han sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’» (Apg 20,35)
(Publisert i Dagen)
