Irettesatt som ung
Jeg husker jeg satt i sofaen til Reidar Paulsen. Jeg var ung og studerte teologi, mens han hadde et langt liv som teolog og menighetsleder bak seg. Vi samtalte om eldstefunksjonen i menigheten, og jeg undret meg over hvorfor vi ikke bare kunne kalle det «lederteam». Tross alt måtte vi kunne kontekstualisere både formulering og funksjon til å være mest mulig forståelig i vår samtid.
Da skjedde noe jeg trolig aldri vil glemme. Han satte faste øyne i meg, og slo fast at eldstefunksjonen ikke bare var metodikk og adiafora vi kunne velge og vrake – tvert imot var det teologi. Dog ikke et frelsesspørsmål selvsagt, men dog heller ikke uviktig.
Imidlertid var hans neste formulering det som skulle gjøre særlig inntrykk: «Endrer vi de bibelske begrepene, står vi i fare for å miste det bibelske innholdet over tid.»
Pinsepoppis
I begynnelsen av 20-årene da jeg studerte lederskap og teologi, var det store buzzordet «relevant». De moderne pinsekirker og frimenigheter brøt med gamle tradisjoner, og hadde vind i seilene.
Jeg lærte meg nye og trendy ord som: «kontekstualisere», «attraksjonskirke», «inkarnatorisk språk», «missiologisk paradigme», «spiritualitet», «holistisk misjon», «søkervennlige gudstjenester» og listen er lang.
Foruten den åpenbare ironien ved at mange av disse ordene selv var totalt uforståelig for den vanlige nordmann, var intensjonen om å gjøre «kirke for de som ikke er så vant til å gå i kirken» prisverdig.
Dette var på mange måter en naturlig reaksjon på generasjonen før sine kirker som hadde blitt seg selv nok, og glemt sine kirkefremmede naboer. Kanaanspråk var kulturen – varmt for dem på innsiden, men kalt for dem på utsiden.
Irrelevant relevans
Det misjonale drivet til denne bevegelsen må vi beholde – en innadvendt kirke har glemt hva det vil si å være kirke. Imidlertid i vårt ønske om å «være relevant» – plukke ut de bibelske fremmedordene, innføringen av samtidens ordforråd, orientere seg mot lytterens «opplevde behov», forenkle de dogmatiske sannhetene, og ikke minst kirkerommets trendy interiør, med lys og lyd som lignet uteklubben – så ble vi så relevant at vi ble irrelevant.
For med et hjerte for å komme det sekulære mennesket i møte, endte vi ubevisst opp med å sekularisere oss selv, som Magnus Malm skriver ransakende i Som om Gud ikke finnes.[1]
Noe radikalt annerledes
For folk søker ikke til våre kirker søndags morgen for å få den samme opplevelsen de hadde lørdags kveld på uteklubben, bare nå med litt mer kristeligøs innpakning. Ei heller vil de ha Kardemommeloven «med litt Jesus på toppen».
Tvert imot viser tidens trender at de vil ha noe radikalt annerledes. For det sekulære evangelium har de prøvd og funnet for lett. Det tilfredsstiller ikke. Saltvannet etterlater dem bare enda mer tørst og trøtt. De vil ha vann av en helt annen kvalitet, ja, fra en helt annen kilde!
Kanaan og Kristus
For seks år siden skrev jeg i mine notater: «La oss strebe etter å tenke, tro og tale bibelsk – og heller gå noen ekstra runder med å forklare forståelsen og formuleringene som Bibelen benytter.»
Selvsagt skal vi søke å gjøre oss forstått. Imidlertid skal vi også søke å hjelpe mennesker ikke bare til å forstå, men også bli forvandlet.
Derfor trenger vi å la både kirkevandte og kirkefremmede bli konfrontert med Bibelens «kanaanspråk», for dette er nettopp noe av det fremmede som kan føre dem mot Kristus!
Full pakke
For måtte bibelske ord som «gjenfødelse», «rettferdiggjørelse», «helliggjørelse», «befrielse», «tiende», «forsoning», «salvelse», «lov», «nåde» og mange flere – igjen lyde i våre kirker. Måtte vi snakke et bibelsk språk, slik at vi kan beholde et bibelsk innhold.
Folk er verken så redd eller så dum, som vi iblant virker å gjøre dem gjennom våre relevante gudstjenester og tilpassede språk. De vil ikke ha et «halvt» evangelium, men et «helt» evangelium – for det er fortsatt «Guds kraft til frelse!»[2]
(Publisert i Dagen)
[1] Malm, M. // 2015 // Som om Gud ikke finnes // Mentor Medier
[2] Rom 1,16
