Fra hippienes mantra «make love, not war», til russebusser på Jæren med pornodesign har Vesten gjennomgått en heftig og hurtig omveltning av verdier i møte med kropp, sex og relasjoner – derav navnet Den seksuelle revolusjon. Juni måned nærmer seg, av stadig flere kjent som Pridemåneden, og framstår som revolusjonens triumftog i den vestlige stratosfære. Tidligere generasjoners moralske fengsel er forbi – frigjøringen har seiret!
Men vent litt … Er dette virkelig frigjøring?
Før jeg beveger meg videre i denne teksten må det sies at min tilnærming er på et samfunnsplan. Her har de nye verdiene gjort «rent bord» og sitter med den kulturelle makten. Men på det personlige plan erfarer fremdeles mange mennesker mye smertefullt og vanskelig i møte med egen kropp og seksualitet. For dem har jeg den dypeste medfølelse! Denne teksten er ikke ment å legge stein til en allerede tung bør – men i tråd med den kristne troen forhåpentligvis vise vei til en bedre historie, som i dypeste forstand er virkelig frigjørende.
Der er «katten ute av sekken»: jeg er en kristen. Men som en kristen har jeg forsonet meg med at vi ikke lenger er en kulturell majoritet. Den kristne moral forbindes i populærkulturen med den regressive gårsdagen, heldigvis er den progressive morgendagen ankommet. Den kristne seksualetikk får dermed ofte lite flatterende betegnelser som «mørkemann», «livsfornektende», «gammeldags» – ja, rett fram undertrykkende.
Jeg vil påstå at kristen moral og kroppssyn er et bedre budskap til mennesker enn hva vår samtid står for. For i en tid som tilsynelatende feirer og fristiller vår kropp, der normer er oppløst og nytelse er opphøyd, røpes et skremmende lavt syn på selve kroppen. Vår indre identitet, impulser og orientering får ordet, mens kroppen selv får munnkurv. Kroppen blir amoralsk masse, som har det med å følge våre følelser, uavhengig av dens åpenbare funksjon.
Dette kommer tydelig til syne i noen av revolusjonens «seire»:
Hook-up kultur – «har du lyst har du lov, så lenge den andre samtykker». Kroppens sex blir redusert til en fysisk aktivitet, uten dypere mening. Problemet er at forskning blant annet viser at ved samleie blir hormonene oksytocin og vasopressin forløst, som skaper en kjemisk tilknytning til den andre. Blant annet derfor er det annerledes å møte en tidligere «one-night stand» på foreldremøte 15 år senere, enn de andre personene i rommet.
Homofili – «love is love». Selvsagt finnes det nære og varme homofile forhold. Selv i disse forhold, er det følelsene og ikke kroppen som vinner kampen. Alle menneskekroppens organer fungerer selvstendig, foruten våre kjønnsorganer. En mann og en kvinne må komme sammen for at kroppens funksjon skal fullbyrdes – bare dette føder bokstavelig nytt liv.
Abort – «det er kvinnens egen kropp». Det finnes utallige tragiske forløp til en graviditet, dette bør vekke den største medfølelse og hjelp. Det kan på samme tid ikke underslå det faktum at kvinnens kropp er skapt for å bære fram en ny kropp. Hver gang et svangerskap fremprovosert aborteres, avbrytes kroppens naturlige gang. Nok en gang triumferer våre tanker, ikke kroppens iboende hensikt.
Trans – «født i feil kropp». Her møter vi det ytterste eksempel på at kroppen får «taperplassen», det subjektive selvet seirer og den moderne gnostisismen har reist sitt utropstegn. For hvor alle tidligere tider ville tenkt at utfordringen sitter i følelsene, tenker vi nå at problemet er i kroppen. Og kroppen nedvurderes som noe annenrangs, ja til og med et problem.
Disse eksempler er ikke gitt for å provosere, men heller hjelpe oss å reflektere. For i en tid hvor den nye seksuelle rettroenhet fremstilles som frigjøring, virker det heller å være kroppens forringing. Vi dyrker frihet frabegrensninger, uten å forstå at vi også er skapt for frihet til begrensninger. For å bruke et enkelt bilde, kan gullfisken ha sitt «Free Willy»-øyeblikk og ønske seg frihet fra vannets begrensning i fiskebollen, men liggende på kjøkkenbenken ved siden av bollen venter bare tragedie. For at fisken skal fungere – erfare virkelig frihet – må han leve under de riktige begrensninger som samsvarer med dens natur.
Mitt hjertesukk er ikke å påtvinge alle en kristen etikk, men at vi skal anerkjenne det som er kroppens biologiske p-matte. At våre livsvalg ikke bare skal dikteres av følelsesmessige preferanser, men at kroppen selv skal få være meningsbærende. Mange vil oppfatte en slik holdning som «undertrykkende», for hvis kroppen skal få bestemme karakteren på mitt kjærlighetsliv, kan en ende opp med å være «uautentisk» mot ens indre. Og å være tro mot seg selv, er veien til livets lykke, ifølge Disney. Men kan ikke dette bli snudd på hodet – nemlig at noe av det mest autentiske vi kan gjøre, er å leve i tråd med kroppens eget design? For når vi trår over kroppens naturlige hensikt, er det ikke egentlig det som i begrepets rette forstand er å «ikke være tro mot seg selv»?
Jeg er klar over at jeg kan bli tatt til inntekt for en reversering av det liberale samfunn. Det er ikke mitt anliggende – tvert imot. Dette handler om langt dypere ting, nemlig hva et menneske er og hvor vi finner det gode liv. For vår samtid har et syn på kroppen som gjør at den blir et potensielt problem. Måtte vi heller omfavne vår kropp som en gave vi har blitt gitt, hvor vi må lære å leve i tråd med dem vi ufravikelig er som fysiske mennesker. Selv om det er lettere sagt enn gjort, tror jeg at livslykken henger uløselig sammen med om vi lever i tråd med livslovene som samsvarer med vår natur.
Måtte kropp få være topp. Sånn på ordentlig!
(Publisert i Bergens Tidende)
