Hei, Rut Helen Gjævert. Etter å ha lest din tekst i Dagen 3. oktober[1] der du fant rom til å nevne meg, tenkte jeg det var naturlig å respondere med noen tanker tilbake.
Mitt håp er å kunne målbære motivasjon til oss som gjerne er dine tidligere meningsfeller.
Tilgi oss vår skyld
Du forteller om hvordan historien om hvordan Rachel Scotts angivelig døde for sin tro i Columbine-massakren, vekket en frykt i deg, sammen med spørsmålet om du hadde hatt det samme motet i en slik situasjon.
I etterkant av frelst-debatten forteller du også om «hundrevis av henvendelser» fra mennesker som hadde vonde erfaringer fra kristne menigheter og misjonsarbeid.
Jeg er selvsagt enig i at foreldre og trosformidlere må utvise klokskap overfor barn og unge. Barnets modenhet må legge føringer for når hele troens tyngde kan formidles. Det er gode grunner for at vi har barnebibler.
Som barn fikk jeg ikke se Harry Potter eller Pokémon. Spillefilmer med gamletestamentets dramatiske scener gikk derimot gjennom sensuren. Selv vil jeg nok tenke litt annerledes om dette. Selv om det er kristent innhold, betyr det ikke nødvendigvis at barnet er klart for det.
Frelstdebatten var interessant ved at den satte søkelyset på potensielle skyggesider ved kristent arbeid. Faren for at vi griper «misjonen», men glemmer menneskene, de unges formbarhet og sårbarhet og viktigheten av voksent lederskap.
I møte med uklok forkynnelse og uvisst lederskap, burde vi kristne være de første til å si som vår Herre lærte oss: «Tilgi oss vår skyld».
På samme tid må vi holde vi fast ved det sentrale. Som presten Henri Nouwen formulerte det: «Kirken kan stå i veien for Gud, men den slutter ikke å være veien til Gud.»[2]
Tragedier utnyttes for troen
I etterkant av Scotts historie erfarte du at den «ble brukt for alt det var verdt, for å få unge til å hengi seg til Gud.» Den samme presset – enda mer enn den gang – er du redd skal inspirere barn og unge til «å stå opp for sin tro» nå, etter Charlie Kirks bortgang.
Selvsagt skal vi ikke tegne virkelighetsfjerne bilder eller skremme enhver kristen tenåring til å tro at samme skjebne venter dem alle. Men likevel, enhver sivilisasjon har latt sine heltehistorier vekke moralen i folket.
Alt fra slektninger som handlet nobelt i tidligere tider, til idrettsstjerners bragder og krigsheltenes uselviske offer kan tjene som eksempler til etterfølgelse. Hvorfor skulle det være ugreit når kristne lar seg inspirere av andres tro?
Faktisk henviser Bibelen mange ganger til andres trofasthet, for å vekke vår tro. I Hebreerbrevets velkjente troskapittel forteller det om både prøvelser, steining, ja til og med at noen ble «slått i hjel med sverdet» – altså martyrer.
I stedet for at forfatteren avdramatiserer det, fortsetter han heller med å si: «Derfor skal også vi … løpe med utholdenhet»[3] i vår etterfølgelse av Jesus.
Troens offer ble ikke fortiet, men fortalt slik at Guds folk kunne møte framtiden med frimodighet!
Vidt forskjellig virkelighet
I din tekst viser du til både Børud-barnesanger, The Send og hele den evangelikale bevegelsen illustrerer at det blir forkynt et budskap om «å fornekte seg selv, og la seg oppsluke av Kristus». Helt dit hen at «ungdom blir oppfordret til å gå ‘all in’ for troen sin.»
Her kommer vi til kimen ved vår uenighet. I din konklusjon bekjenner du at kristentroen er et tilbakelagt kapittel. For meg som kristen er det derfor ingen overraskelse av vi har vidt forskjellige virkelighetsforståelser.
For med et livssyn som bare har en horisont på 70–90 år, forstår jeg at selvfornektelse er lite appellerende. Det sekulære evangelium fremstår forlokkende: maksimer nytelse, minimer smerte og ikke skade andre.
Selv Paulus uttrykker forståelse for dette, hvis dette livet er alt.[4] Selvsagt vil da et kostbart kall til etterfølgelse erfares som «evinnelig mas». Vi lever tross alt i terapiens triumf, ifølge sosiolog Philipp Rieff – fornøyelse fremfor forsakelse.
Men den kristne forstår livet annerledes. Når vi har fått tilgivelse for synd, fred med fortiden og blitt befridd frykten for framtiden, er vi som mannen i Jesu lignelse om åkeren. Etter å ha funnet en skatt i åkeren står det at «i glede over den går han bort og selger alt han eier, og kjøper åkeren».[5]
Den kristne har dermed ikke «livet kjært for egen del».[6] Selvsagt vil vi måtte forsake, til og med også forfulgt. Vi lever med evigheten for øyet – som Paulus skriver: «Jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss.»[7]
Du hevder også at evangelikale kristne er skjødesløse «rundt hvordan man behandler seg selv og andre i møte med det store oppdraget». Dette er en dryg generalisering.
Tvert om viser flere studier at kristen lære ikke bare leder til et evig liv i morgen, men også et bedre liv i dag i form av psykisk[8] og fysisk helse, levealder[9] og ekteskapelig kvalitet.[10]
Et blodfattig evangelium
Indirekte blir jeg anklaget for å tilføre press på kristne ved å si, i kjølvannet av Kirks død: «Måtte vi være villige til å betale prisen, når det blir krevd av oss». Det utsagnet står jeg helhjertet ved!
Et slikt kall til selvoppofrende kristenliv er selvsagt støtende for det moderne og terapeutiske selvet. Svært mye kretser i dag rundt vår egen komfort. Men en slik tilnærming har i liten grad kjennetegnet historiens store personligheter og sivilisasjoner.
Også vår egen nasjonalsang utfordrer til offervilje: «Og som fedres kamp har hevet. Det av nød til seir. Også vi når det blir krevet. For dets fred slår leir».
Vi kristne har flere trosfeller enn noen andre som lider og drepes for sin tro. Jeg kan se for meg å si til dem: «Ikke vær så ‘all in’. Husk på deg selv. Prøv vårt vestlige evangelium. Det er langt mer behagelig.» Jeg tror de ville sett på meg med sorg i øynene.
De ville ha forstått så inderlig vel at jeg hadde vært den virkelige fattige, og de den rike som hadde funnet den «kostbare perlen».
Kristendom uten kors, vil alltid gi et blodfattig evangelium.
Min konklusjon, sammen med fortidens troshelter og dagens lidende kirke er: Den Gud som var villig til å dø for meg på et kors, for å vinne en evighet for oss – er det min største ære å få bære mitt kors, i etterfølgelsen av Han som ga alt for oss!
(Publisert i Dagen)
[1] https://www.dagen.no/meninger/etter-kirk-et-press-om-at-barn-og-unge-ma-sta-opp-for-sin-tro/1491480
[2] Tilskrives han av John Mark Comer.
[3] Hebr 12,1
[4] 1 Kor 15,32
[5] Matt 13,44
[6] Apg 20,27
[7] Rom 8,18
[8] Smith, T. B., McCullough, M. E., & Poll, J. // 2003 // Religiousness and depression: Evidence for a main effect and the moderating influence of stressful life events // Psychological Bulletin // Vol. 129, No. 4 // s. 614–636
[9] Li, S., Stampfer, M. J., Williams, D. R., & VanderWeele, T. J. // 2016 // Association of Religious Service Attendance With Mortality Among Women // JAMA Internal Medicine // Vol. 176, No. 6 // s. 777–785
[10] Pearcey, N. // 2023 // The Toxic War on Masculinity // Baker Books // s. 35-50
