Jeg er skyldig i det. De fleste andre i kirken også. Det er så lett å falle i fellen. Det er vår naturlige tilbøyelighet. Det er den enkleste veien. Men frastjeler de mange så mye. Jeg tenker på «familieegoisme» og kanskje enda mer presist: «kjernefamilieegoisme».
Paulus’ formaner tidløst de kristne i Filippi: «Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres.»[1]
Hvis jeg skal forsøke meg på en definisjon av familieegoisme, ville det vært det motsatte av Bibelverset: «Familiene tenker bare på deres eget beste, men ikke på de andres.»
Familien først
Mine foreldre var tilflyttere til Bergen i det forrige årtusen. De erfarte fort det rike menighetslivet i byen, i kontrast til distriktene de selv kom fra. På tross av det, unngikk de ikke en sår opplevelse, som min mor fortalte gjennom oppveksten: «Når gudstjenesten var ferdig, skulle alle videre på middagsbesøk til storfamilien. Når høytider skulle feires, var det familien først. Vi tilflyttere ble som oftest ikke regnet med.»
Spol tretti år fram i tid og nå er vårt familietre stort i byen, og vår tilbøyelighet er den samme som såret dem da.
Livskvalitet
Vi vet at fellesskap er avgjørende for en persons livskvalitet. Mennesker med sterke bånd av familie og venner, er både fysisk og psykisk friskere. Ikke minst er de bedre rustet ved livets ubarmhjertige kriser.
SSB har i flere år fortalt at stadig flere bor alene: over 40% av Norges husholdninger består av bare én person.[2] I 2015 erklærte Norges helseminister ensomhet for å være «den nye usynlige folkehelsesykdommen».[3] Men vi trenger ikke empiri for å fortelle oss at ensomhet er smertefullt – vi alle har erfarte å være utenfor. Det gjør vondt.
Guds førstespråk
Våre venner i IMI-kirken har lært oss at «godhet er et språk alle forstår». Men hva er «godhet»? Jeg vil foreslå at det i sin kjerne er «generøsitet» – hvor vi frivillige gir til andre, noe av vårt eget. En av de fremste gavene vi kan gi, er egen tid og nærvær – altså «gjestfrihet». Jeg vil foreslå at: «Gjestfrihet er et språk alle forstår» – enda mer; det er Guds eget førstespråk!
For det første florerer Bibelen med slike formaninger til de troende: «Gled dere i håpet, vær tålmodige i trengselen og fast utholdende i bønnen! Del ut til de hellige som trenger, legg vinn på gjestfrihet!»[4]
Midt iblant store kristne dyder som håp, tålmodighet og bønn – så plasserer Paulus gjestfrihet i samme åndedrag. På samme måte kunne en glemme å bli en leder i kirken, hvis en ikke «var gjestfri».[5] Det å leve generøst med både hus og hjerte, virker ikke å være en kristen valgmulighet, men forpliktelse!
Evangeliets ånd
Grunnen til dette, er utvilsomt siden generøsitet og gjestfrihet er selve evangeliets ånd. For ikke bare inviterte Gud oss hjem, men først fant han oss og frelste oss. Få ting forkynner evangeliet klarere til en verden i ensomhet, enn når vi lever ut Jesu generøsitet gjennom et liv av gjestfrihet!
For 2025 vil jeg invitere deg til å be denne bønnen sammen med meg: «Gud, hvem skal vi åpne både vår hjertedør og husdør til i dette året?»
Måtte det bli gjestfrihetens år for oss alle!
(Publisert i Dagen)
[1] Fil 2,4
[2] https://www.ssb.no/befolkning/barn-familier-og-husholdninger/statistikk/familier-og-husholdninger/artikler/1-av-5-bor-alene
[3] https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/_-ensomheten-star-som-en-usynlig-mur-mellom-meg-og-de-jeg-moter-1.12485234
[4] Rom 12,12-13
[5] 1 Tim 3,2
