Eksemplene er mange. Unge mennesker med visjon og virketrang ønsker å fornye sin lokale kirke eller bedehus, men får beskjed om å tilpasse seg eller velge døren ut.
Samt andre ønsker å starte nye menigheter, men møter stengte dører i de døende gudshus i bygd og by. Som ung menighetsplanter, er det få ting som gjør meg mer mismodig enn dette!
Den nobelprisvinnende forfatteren John Steinbeck skrev: «Det ligger i menneskets natur, etter hvert som det blir eldre, å protestere mot forandring – særlig forandring til det bedre.» Dessverre tror jeg han har rett. For gårsdagens pionerer, kan fort bli morgendagens problemer.
Nye skinnsekker
De tapre Gudsmenn og -kvinner rundt i vårt land, som trofast har holdt det lokale kristne arbeidet oppe i en stadig mer sekulær samtid, fortjener den største heder! Imidlertid kan vi bli så tro mot våre metoder, at vi glemmer misjonen som ligger bak. I stedet for at vi blir «vinelskere», blir vi heller «vinsekkelskere». Vi konservere formen på det Gud én gang gjorde, uten å forstå at det alltid bare var et tjenende element. Jesus kaller oss til å søke det friske Åndslivet, og konkluderer med at metodene alltid må følge misjonen: «Ny vin må fylles i nye skinnsekker».[1]
For lærer ikke selve biologien, at hvis ikke mor og far får barn, vil slekten dø ut? På samme vis er mange av våre kristne fellesskap «én-generasjons-kirker». De unge har forsvunnet eller falt fra. En blir sittende undrende og alene tilbake med Sangbok og Evangelietoner i hånd, og lurer på hvor barnelydene har blitt av. Som profeten sa: «Se, Jeg gjør noe nytt» – men vi kjente det ikke!
De voksnes ansvar
Selvsagt kan unge være unyansert og iblant ubalansert. Men var ikke du selv det en gang? Faktum er at de vil bli voksne og de vil også bære byrden av det lokale kristne arbeidet. Men som Malaki sier: «Gud vil vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerte til fedrene».[2] Paulus sier samstemmig: «Det er ikke barna som skal samle sammen til foreldrene, men foreldrene til barna.»[3] Ansvaret ligger alltid på den voksne generasjon!
I Fadervår lærer Jesus oss at livets prioriteringer – først kommer alltid «Guds navn», «Guds rike» og «Guds vilje»! Med andre ord ikke vårt navn, rike eller vilje. Til alle ledere der ute: Ditt indremisjonsbedehus, pinsemenighet eller ressurser du har blitt gitt å forvalte. I sin tid ble det bygget og gitt for å ære Gud og tjene hans rike – måtte det ikke på din vakt ende opp med å bare konservere en tradisjon eller konfesjon.
Eksempel til etterfølgelse
Alle kristne ledere får i løpet av livet valget om de vil være en byste i fortiden, eller en del av Guds bevegelse i framtiden!
Nestun bedehus i Bergen er et prakteksempel. En indremisjonsforening med stort bygg og lang historie, men døende. Flere unge familier banket på døren med drømmen om en ny kirke for en ny tid. De gudsfryktige eldre kjente sin besøkelsestid og gav de unge rom.
Resultatet ble Logoskirken[4] som i dag er en voksende og levende menighet som stadig når nye mennesker. Èngenerasjonskirke ble til flergenerasjonskirke. Tilbakegang ble vendt til framgang. Er ikke det nettopp dette vi alle ønsker?
Så for Guds skyld – gi bort ditt hus!
(Publisert i Dagen)
[1] Luk 5,38
[2] Mal 4,6
[3] 2 Kor 12,14
[4] https://www.dagen.no/reportasje/bedehuset-som-ikke-vil-do/1164706
