Å ta feil er vondt
Ingen liker å ta feil. Det å ha hevdet noe, for så å bli tilbakevist, er bare vondt. Enda mer hvis en har investert økonomisk, tatt tunge prioriteringer og i ytterste forstand bygget et liv på et fundament som viser seg å være feilaktig – da kan smerten nesten bli for stor til å ville erkjennes.
Om en er kristen eller ei, dette er den menneskelige tilstand i en fallen verden. Vi leser om våre første foreldre Adam og Eva – når konfrontert med sine feiltrinn, dekket de seg til, i stedet for å vedgå sine feiltrinn. Dette er vår alles tilbøyelighet.
Jeg kjenner meg igjen. Gjør du?
En evangelikal blindsone
For noen uker sider utfordret jeg og flere, at kristnes forhold til prevensjon i for stor grad var preget av en ureflektert etterfølgelse av den seksuelle revolusjons prevensjonsparadigme. Jeg kalte det en «evangelikal blindsone».
Merk: jeg sa aldri at jeg var imot all prevensjon, ei heller at kvinner skal føde maks antall barn, ei heller at hormonell prevensjon ikke skal brukes ved sykdomstilfeller.
Om en er enig eller ei, er ikke saken nå. Jeg reiste et spørsmål til ettertanke. Det som overrasket meg mest, var responsen. Det er den jeg vil utfordre.
For både kommentarfelt og innboksen ble overfylt av kristne – ja, menighetsaktive kristne – som fikk seg til å skrive og karikere på måter som overhodet ikke samsvarer med en kristen karakter. Dette gjorde meg sorg!
Tessalonika vs. Berøa
Dette fikk tankene til å gå til Paulus’ andre misjonsreise. Her skildres det at hans forkynnelse i Tessalonika vekket harme hos en del av jødene og opptøyer oppstod. Paulus og Silas ble sendt bort i all hast i ly av natten.
De kom deretter til Berøa og de oppsøkte på samme måte jødenes synagoge og forkynte. Så står det om dem: «Disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.» (Apg 17,11)
Paulus’ forkynnelse påpekte feil i forståelsen til begge gruppene – de trodde ikke på Kristus – men den første gruppen fornektet, gikk i forsvar og begynte å forfølge. Den andre gruppen søkte sannhet, selv om det kunne være smertefullt.
Et evangelikalt sinn
Det stod om jødene i Berøa at de «tok imot Ordet med all godvilje» – en ydmyk holdning. Samt «gransket Skriftene hver dag for å finne ut om det var slik» – en aktiv handling.
Her kommer vi til et av adelsmerkene ved sann protestantisme og evangelikalisme: «Sola Scriptura». Skriften er øverste rettesnor for liv, lære og tro.
Om pave eller tradisjon har hevdet noe – eller at den frikirkelige pastoren sier noe – men det ikke stemmer overens med Ordet – da skal Kristi lære alltid ha det siste ordet.
Det betyr at å være en kristne vil alltid være smertefullt, fordi vi til stadigheter må erkjenne at vi tok feil.
Fornektelse, forsvar og forfølgelse – «Tessalonika» er aldri den kristnes vei. Tvert imot er «Berøa» vårt kall – ydmyk holdning som gir seg utslag i aktiv sannhetssøking.
Det evangelikale sinn er ment å være et edlere sinn!
(Publisert i Dagen)
