Jeg har gjennom årene lest både om og av deg i kristenpressen i landet. En skal ikke lese lenge før en forstår at du er meget belest, reflekter og ikke minst velartikulert.
Ditt omsorgshjerte for menneskers smerte skinner tydelig gjennom. Du berører ting med varhet – som for eksempel din bok KROPP – men også tydelig varme.
Forundret
På samme tid har flere av dine utspill forundret meg, både det teologiske innholdet og med tanke på din funksjon som pastor for en menighet i tjue år.
Den største overraskelsen var utvilsomt når du og menigheten du ledet ønsket å «anerkjenne homofilt samliv»[1] som forenlig med å være kristen, og som medlem og tjenesteaktiv i Oslo Misjonskirke Betlehem.
I den siste tiden har du vært initiativtakerne til «Pastor og prest», hvor du med flere inviterte til dager av fellesskap og fordypning. Spennbredden av bidragsytere var formidabel – ja, faktisk dit hen at jeg ble noe forvirret.
Mitt spørsmål til deg – og til andre venner jeg så deltok: «Hva er grunnlaget for den kristne enheten?»
Den nikenske trosbekjennelsen
På førstkommende søndag feires 1700-årsjubileet for trosbekjennelsen fra kirkemøtet i Nikea i mange kirker. Bakgrunnen for bekjennelsen var arianismen som hevdet at Jesus ikke var fullt ut lik Faderen i sin natur.
Kirken trakk noen linjer mellom sann og vrang lære. Som igjen fikk betydninger for basisen for kristen enhet.
I møte med «Pastor og prest» var jeg ikke til stede selv, samt kan ting bli gjengitt feil i pressen. Imidlertid stusset jeg på ditt sitat: «Vi bygger ikke på en felles teologisk plattform. Vi bygger på et felles kall og en lengsel etter å følge Jesus».[2]
I podkasten Tore & Tarjei svarte du så enkelt med at «Jesus» var det som forente dere. Førsteinntrykket er vakkert, men er det ikke vanskelig i praksis?
Du har virket i Misjonskirken som er en del av den store globale evangelikale bevegelsen. Denne bevegelsen har av historiker David Bebbington vært kjennetegnet av en enorm spennvidde, men med fire sentrale holdepunkt: Troen på Bibelen som Guds ord, Jesu stedfordrende soningsdød, kallet til omvendelse og misjon.
På samme vis har evangelikale og mange andre ofte praktisert teologisk triage[3] ved å hevde at noen spørsmål er primære – altså frelsesspørsmål; mens andre er av sekundær og tertiær karakter.
Noe som virker å ha hjemmel i Skriften, hvor Paulus i Romerne 14 skriver om «forskjellige meninger» om kristnes forhold til avgudskjøtt og vekting av forskjellige dager.
I kontrast skriver han i Første Korinterbrev 15 om «først av alt / of first importance» – og slår fast at noe er av primær betydning – i dette tilfellet evangeliet.
I evangelikal sammenheng vil en derfor vektlegge at evangeliet er grunnlaget for kristen enhet. Som Manilamanifestet slo fast kan evangelikale samarbeide i allianser med alle kristne på et sosialt og politisk plan, men i møte med evangelisering sier den: «Vi ønsker imidlertid å gjøre det klart at felles evangelisering forutsetter en felles forpliktelse på det bibelske evangeliet.»[4]
Fra synd til syn
Både evangelisering og gudstjenesteliv, handler om nettopp evangeliet. Når da fornyelsesseminaret som fant sted forrige uke hadde bidragsytere som Sunniva Gylver og Åste Dokka, som ved ulike anledninger har formidlet ting som avviser Skriftens autoritet og klassisk kristen seksualetikk, er ikke det problematisk?
For de siste årene virker å ha beveget oss fra det kirken alltid har definert som «synd», til nå forstått som bare ulike «syn». Vi syntes å ha forlatt en «dogmatisk økumenikk» til å omfavne en «spirituell økumenikk».
Selvsagt vil ingen av oss tilbake til en konfesjonell millimeterteologi, som gjorde tertiære synspunkt til primære frelsesspørsmål. Imidlertid virker pendelen å ha svingt helt motsatt, til hvor det handler om felles søken etter «et åndelig vannhull»[5], uten å stille spørsmål ved vannets kvalitet.
Evangelikal kristendom er «erfaringskristendom» på både godt og ondt. Vi hører fra Gud og opplever Åndens gaver. På samme tid vet jeg hvor kort veien kan være fra pinsevenn til postmodernist, etter å ha vokst opp i denne delen av kristenheten.
Historiene er flere av venner som «erfarte» at Gud sa i bønn at det var greit de levde ut sin legning, selv om alle bibelvers gikk imot det. Åndelighet blir dermed løftet på bekostning av åpenbaring.
Selvsagt er det lett å forstå at kristne ledere ikke vil bli oppfattet som klar på læren, men kald. Derfor er det mer fristende å bli uklar, men koselig. Men er dette virkelig veien?
Ordet og Ånden
Jesu ord virker ikke å bifalle denne holdningen: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud.»[6] På samme vis er Jesu yppersteprestelige bønn om kirkens enhet, ikke løsrevet fra sannhet: «Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet.»[7]
Guds ord er derfor alltid grunnlaget for Åndens enhet i Jesu kirke på jord. Som Jesus påpeker i møte med saddukeernes villfarelse – de holdt verken fast ved «Skriftene» eller «Guds kraft».[8]
Sannhet og salvelse hører alltid sammen. Vår samtids erfaringskristendom – alt ifra retreat til pinsekarismatikere, kan dermed fort falle for fristelsen til å følge følelsene, erfaringene og åndeligheten.
Men både Jesus og Nikenum minner oss på at den en gang for alle overgitte Åpenbaringen, gir rammene for erfaringen – og dermed kirkens enhet.
Åndelige hyrder
Som ung pastor må jeg innrømme at noe av det jeg savnet i tenårene var kristne ledere som våget å være tydelig på kristen lære i det offentlige rom.
Både ledere for de kristne organisasjoner og konfesjoner bukket unna klarhet, i navnet av «å være relevant» og «ikke støte folk». Jeg mistenker frykt var ofte en mer drivende faktor. Kontrasten til tidligere generasjoners ledere som Hallesby, Hope, Barratt og Lønning framstod overveldende.
For som menighetsledere, som både du Erik, jeg og mange av deltagere på ditt seminar er, så lærer Bibelen at vi skal være hyrder for flokken. Altså gå foran. Vise vei. Avverge fra farer. Redde dem som har mistet veien.
Forutsetningen for en god hyrde, er naturligvis at han vet hvor han skal lede flokken. Vi kan ikke veilede, hvis vi ikke vil definere veien.
Ungdomsgenerasjonen – både kristne og ikke – etterspør tydelighet, ikke tåkefyrster med tomme og terapeutiske ord. Selvsagt må vi være fulle av kjærlighet, men faktisk så kjærlighetsfulle at vi våger å gi dem bibelsk klarhet.
Som pastor i tradisjonelle evangeliske menigheter som Oslo Misjonskirke Betlehem, og snart som pastor i en pinsemenighet, så blir ikke min forvirring svekket.
Ja, hva forstår du som grunnlaget for kristen enhet?
(Publisert i Dagen)
[1] https://www.dagen.no/nyheter/oslo-misjonskirke-betlehem-anbefaler-a-anerkjenne-homofilt-samliv/837083
[2] https://www.dagen.no/nyheter/storsamling-for-prester-og-pastorer-et-andelig-vannhull/1438248
[3] Triage (fransk: «sortering») er en prosess hvor man sorterer pasienter i grupper basert på deres behov for øyeblikkelig helsehjelp. // https://sml.snl.no/triage
[4] Lausanne Committee for World Evangelization // 1989 // The Manila Manifesto // Lausanne Movement
[5] https://www.dagen.no/nyheter/storsamling-for-prester-og-pastorer-et-andelig-vannhull/1438248
[6] Joh 14,15
[7] Joh 17,17
[8] Matt 22,29
