Den østeriske presten og filosofen Ivan Illich ble en gang spurt om hva som var den beste måten å forandre samfunnet på, om det var voldelig revolusjon eller gradvise reformer. Etter å ha tenkt seg om, svarte han: «Ingen av delene. Hvis du ønsker å endre samfunnet, må du fortelle en alternativ historie.»[1]
Jeg tror Illich påpeker en dyp innsikt om mennesket her. Nemlig at vi alle lever våre liv gjennom fortellingene vi tror i våre hjerter. Både de bevisste og de ubevisste. Nettopp disse overbevisningene er det som gir oss mening i tilværelsen. Både den positive drivkraften til å bety en endring, men også styrken til å bli stående når livet handler ubarmhjertig med oss. Få har vist dette tydeligere, enn den østeriske psykologen Viktor Frankl. Som en overlevende av grusomhetene i Auschwitz, bemerket han at de som hadde størst sannsynlighet for ikke å gå under, var de som klarte å finne mening midt i lidelsene.[2] Med andre ord: fortellingene vi tror i våre hjerter kan avgjøre liv og død.
Forvirret av fortellingene
I vårt kulturelle øyeblikk, med et mylder av medier og hvor alle kan «speak your truth», omgis vi av flere ideologier, livsanskuler og religioner enn noen gang tidligere. Dette leder nødvendigvis til et større meningsmangfold, men også stadig mer forvirring. Hvor den enkeltes verdenssyn i stor grad er overlatt til algoritmenes makt og influencerenes siste refleksjoner.
Selv om det konfliktskye norske lynnet kunne ønske at alles meninger kunne bli omfavnet på samme tid. Kommer vi ikke unna C.S. Lewis ransakende ord om at det finnes ikke mange virkeligheter, tvert imot sier han: «Den som tar feil, vil handle på en måte som rett og slett ikke passer med det virkelige universet. Som en konsekvens, selv med den beste intensjon i verden, vil han hjelpe sine medmennesker til deres ødeleggelse.»[3]
Sannheten finnes
På samme vis som tyngdekraften ikke bare gjelder for dem som anerkjenner den, har virkeligheten liten sympati med våre personlige preferanser. Spørsmålet som ethvert menneske burde søke er dermed: Hva er sannhet?
Her vil den kristne peke på personen Jesus. Ikke bare er Han «en sannhet», men som han selv uttaler er Han «sannheten». Ja, «veien» som leder til «livet».[4] Nettopp siden han er den ultimate virkeligheten!
Jesu utsagn må være definisjonen på arroganse hvis det ikke er sant. Imidlertid, hvis det stemmer, er hans utsagn det mest kjærlighetsfulle Han kunne uttalte. For bare ved en riktig diagnostisering, kan mennesket få den rette medisinering. Et godt liv i dag og et evig liv i morgen.
Den bedre historien
Fra oldkirken til nåtid – når kirken har både lært og levd evangeliets bedre historie, har det ikke alltid ledet til de store omveltninger i øyeblikket, men frøene til en bedre historie har blitt sådd og fruktene må utvilsomt spire på et tidspunkt. Som Tertullian gir et innblikk i ved sin samtidsbeskrivelse: «Vi [kristne] deler vårt bord med alle, men ikke vår seng, noe som er det motsatte av romerne.»[5]
Den kristne kirke har påvirket sin samtid mest når den har vitnet om en bedre historie, ved å modellere et alternativt samfunn gjennom skarpere argumenter, sterkere liv og større kjærlighet!
Nå er det vår tur!
(Publisert i Dagen)
[1] Opphav i muntlig tradisjon. Samsvarer med hans verker om kritikk av institusjoner og vektlegging av narrativ.
[2] Frankl, V. // 2008 // Man’s Search For Meaning // Opprinnelig utgitt i 1946 // Rider Books // s. 104
[3] Lewis, C. S. // 1970 // “Man or Rabbit?” God in the Dock // Basic Books // s. 30
[4] Joh 14,6
[5] Quintus Septimius Florens Tertullianus // Apologeticum // kap. 39, avsn. 11–12
